Hvordan er det å være blind, tro? Greier den blinde å tenke at det er da bra for noe å være blind? Jeg er også litt blind - for tall. Folk synes jeg er helt koko. Mamma prøver å hjelpe hele tiden. Vi baker og måler, gram og liter, vi snakker om rabatter og slikt i butikken. Ingen må høre hvordan hun holder på for å forklare 70 % avslag. Jeg ber henne snakke litt lavere, ser meg rundt, later som jeg hører etter. Til slutt later jeg som at jeg forstår. Mest av alt  er jeg opptatt av andre kunder -  Blås i dem, la dem tenke hva de vil, sier mamma. Sånn var ikke mamma før, da hun var ung og sjenert og redd for ikke å være bra nok.  - Jeg var en altfor lang, redd og sjenert, har hun fortalt. - Du er ikke sånn. Du har selvtillit og vet at du er det vakreste, mest fantastiske, snilleste, deiligste, morsomste, hyggeligste, mest omsorgsfulle og kjærlighetsfulle jenta i dette universet. Så det så!

Det verste er at jeg tror på henne når hun snakker sånn. Enda jeg vet at hun overdriver så vet jeg at hun ikke lyver. - Du har for mye selvtillit, sa Tuva nå på fredag før hip hop timen. - Det er det ingen grunn til, fortsatte hun og sprang ut på gulvet før jeg fikk svart. For mye, liksom? Vi danser hip hop hver fredag .Det er kjempegøy. Før danset jeg klassisk, helt fra jeg var fem år. Jeg elsker å danse! Jeg danser bedre enn Tuva.

Hvis jeg ikke blir modell, vil jeg bli danser. Modellyrket må være superspennende. Ha på seg kule klær, reise rundt, bli fortografert, komme i bladene. Det er en drøm. Jeg vil gjøre suksess som modell. Det som jeg vil, det får jeg til.

Hun kule tanta mi som fikk den første rosa babyen, jobber i et reklamebyrå. Hun sier  at når man er femten år, kan man melde seg inn i Heartbreak som er det viktigste modellbyrået i Norge. Der har de alle slags modeller i kartoteket sitt. To av de populære jentene kom bort til meg en dag og spurte om vi kunne være mer sammen litt mer. Jeg skjønte ingen ting før den ene spurte om ikke tanta mi kunne få henne i Heartbreak  også! Jeg fortalte det til mamma.  - Nyttevennskap, kalte hun det.

Dagene kommer nye og fine til meg, og jeg gjør det jeg har lyst til. Mye av det som jeg har lyst til å gjøre i dagene mine,  er ikke bra for meg, sier foreldrene mine. De vet hva som er bra å spise og hva som er bra å gjøre. Jeg vil se filmer, spise godterier og nudler, drikke cola, sminke og pynte meg, gå på kino, shoppe med vennene mine og drømme om modellivet og kjærester som jeg skal få seinere. Alt det som vi lot barbidokkene  være med på da vi fortsatt lekte med dem. Og  danse, selvfølgelig. Kjøre snowboard og av og til være på ferie i utlandet, Lese bittelitt i bøkene fra jentebokklubben min, er også koselig inne i mellom. Noen minutte, i hvert fall. Alt dette har jeg lyst til i det livet som jeg skaffet meg. Sånn skulle livet mitt være. Livet mitt. 

Foreldrene mine vil at jeg skal gjøre mye lekser, gå lange søndagsturer, bli hekta på bøker, sånn som mamma er, spise mye frukt og grønt, kle meg varmt og godt, bruke lue, sminke meg diskret, huske å slå av lys, gjøre husarbeid, se bare  litt på TV og skygge unna venninnetrøbbel. Skygge unna venninnetrøbbel, betyr å ikke krangle og ikke bli med på sladring og slikt. Være prektig.

Å få til det som er riktig samtidig som jeg har det gøy, er vanskelig. Men jeg prøver. Det med venninnetrøbbel. Det går litt greit. I filmene jeg ser, er det venninnetrøbbel støtt. Det hører med til jentelivet, tror jeg. Når jeg er sammen med venninnene mine, er vi på en måte i en film. Det blir ikke mye til film hvis vi ikke har trøbbel. Jeg kan ikke velge hva de finner på. Jeg velger å ha venninner!

Siri, for eksempel, som jeg nevnte som er trøblete: Da jeg var sammen med henne en periode, ble det trøbbel. Vi traff noen av de verste guttene i området, og folk skulle bare ha visst alt som skjedde. Jeg ga bort, eller ble lurt fra bursdagspengene mine. Slik sa pappa at det var. Det er sant, på en måte. Men sånn mente ikke guttene at det var, når pappa kjeftet på dem. Hun ga det bort, skrek Tobias, og så la de på sprang.

Jeg fikk beskjed om at jeg var altfor umoden til å være sammen med de litt eldre guttene. Siri  går i klassen, men er et år eldre enn meg. Mange får ikke lov til å være sammen med Siri. Når jeg later som jeg ikke er hjemme når hun kommer, sier mamma at jeg må være grei mot henne så hun ikke blir enda mer utafor.

Å finne min sti i krattet slik at alle blir fornøyd, er like vanskelig som å selge sand i Sahara. Alle må ikke bli fornøyd. Jeg må bli fornøyd.Jeg velger selv, men jeg vil helst være mest mulig venner med mamma. Ofte slenger jeg armene rundt henne og sier at jeg  elsker henne. Jeg rekker opp til puppene nå. Hun rekker nesten opp til månen. De sier -  I love you på film, hele tiden. Mamma elsker at jeg sier det. Hun er snill og hjelpsom, men når hun er irritert for noe,  minner hun meg litt om Siri. Ekkel, bestemmende og klagende. Jeg sa det til mamma. Hun brydde seg ikke om det, men jeg sa det til Hanne også.  Hun hadde vært ekkel.  - Nå var  du litt siriaktig. Hanne sprang bort til Siri og sladret om hva jeg hadde sagt. Det var ikke meningen! Siri kom rett bort til meg og dytta meg av stolen. Heldigvis var skoledagen snart slutt, og jeg kunne dra rett hjem, fortelle alt til mamma og koke deilig varm Mr Lee. Jeg benket meg foran TV. Jeg får lov til å se" Etter skoletid" etter skoletid. Før fikk jeg ikke lov å se på TV før kl 18.00. Herregud. Da begynner barneTV! For en regel! Det var noen som ikke ville  bli med meg hjem, fordi vi ikke fikk se på TV. Brødrene mine ser hva de vil når de vil. Video også. Urettferdig.. Det er fordi de er eldre visstnok. Mens jeg ser på  Etter skoletid, er det ingen som greier å hindre meg i å slå over på en annen kanal til Sabrina eller Charmed eller noe slikt. Å skru på TV uten lov, gjør jeg ikke, men å skifte kanal, det gjør jeg faktisk!

Jeg har spesiallærer i matte. Hun prøver å lære meg noe og har dårlig ånde. Det hjelper meg ikke så mye, tror jeg. Hun var på sykehuset en stund. Jeg spurte etterpå hva som var i veien. Det er privat, svarte hun. Ja vel. Jeg tror hun tror jeg skjønner mindre enn jeg gjør Jeg får ikke mye lekser heller. Det er bra, men det synes ikke mamma, så jeg må gjøre egne lekser til henne. 

Egentlig har jeg lært det meste jeg kan av henne. Hun lærte meg å lese og skrive og pluss - minus og litt gange og dele. Jeg lærte nok litt på skolen også, men det var sammen med mamma jeg egentlig lærte noe og fortsatt lærer noe. For det er stille og fredelig hjemme. Når mamma har en fridag ringer hun til læreren og ber meg fri.  Jeg greier å konsentrere meg hjemme. Jeg velger å konsentrere meg. Det klarer jeg ikke på skolen. Eller, det prøver jeg ikke. Jeg tenker hele tiden på hva som skjer rundt meg. Det er det jeg vil. Det er det jeg velger. Det er det som er gøy. 

Neste  Del 6, Nokia